Det hele skjedde så fort at det nesten ikke har gått opp for meg hva som har hendt enda.

Lørdag 27.mai følte jeg meg i ganske så god form fra morgenen av, så jeg begynte å pakke litt til flyttingen. Tok det hele i sakte tempo, så følte det gikk kjempebra. Etter pakkingen satte vi oss ned for å se en film, men den filmen ble aldri sett helt ferdig for kl.22.30 begynte jeg å få ganske så sterke kynnere og menssmerter annethvert minutt, som varte fra 30sek til 1,5 minutt. Tenkte ikke så mye over det annet enn at jeg kanskje måtte ta tida på de. Trodde jo ikke at det var noe. Har jo hatt så masse kynnere dette svangerskapet, men aldri så tette og vonde som dette. Jeg måtte til og med puste meg gjennom noen av de. Så etter at det har holdt på slik over 1 time, fant jeg ut at det var best å ringe føden for å høre hva de sa. De ville ha meg ned til sjekk med en gang ettersom jeg hadde placenta previa totalis. (forliggende morkake)

Kom ned til sykehuset ca kl.24 og ble straks satt på ctg-registrering. Hadde noen få kynnere da, men det hele hadde roet seg på tur ned til sykehuset. Legen som sjekket meg ville jeg skulle være der natten over for å se hvordan det utviklet seg. Bare for å være på den sikre siden som hun sa. Jeg ble lagt inn på obs.posten kl.1 og jeg sendte hjem mannen. Visste jo at jeg kom hjem dagen etterpå likevel. (yeah right)

Kl. 1.30 var det som om noen trykte på en knapp. Jeg fikk skikkelig vonde tak i magen og det ble så vondt i ryggen at jeg nesten ikke klarte å sitte, ligge eller stå. Ble med en gang satt på registrering og den viste at jeg hadde sterke rier annethvert minutt. Legen kom løpende og bestemte med en gang at her måtte det foretas et hastekeisersnitt. Det var bare å ringe mannen og få han til å skynde seg tilbake til sykehuset. Var en fortumlet mann jeg snakket med på telefonen da stakkar.

Like etter at jeg hadde ringt han ble jeg kjørt ned til operasjonssalen og klargjort til snitt. Jeg var så redd at jeg bare lå og grein og hyperventilerte. Måtte ha en person ved siden av meg som fortalte meg hvordan jeg skulle puste. Spinalbedøvelse ble satt, kateter satt inn etter at den begynte å virke og jeg ble koblet til all slags ledninger og styr. Heldigvis kom mannen min inn etter at jeg var klargjort. Var så godt å ha han der til å stryke på meg.

Straks etter at de hadde begynt operasjonen, kjente jeg at det var noe som ikke var som det skulle. Det viste seg at bedøvelsen ikke var satt riktig, så jeg var bedøvd i bare halve magen. Kjente alt som foregikk på høyre side av magen og det var så fryktelig vondt at jeg var nær ved å besvime mange ganger. Ikke kunne de stoppe opp og rette på det heller når de først hadde begynt. I tillegg hadde de koblet et apparat feil, slik at legen ikke kom til for å presse ut babyen, så det ble villt kaos og kjefting om at NÅ måtte ungen ut med en gang. Heldigvis fikk de til å ta ned skjermbrettet for en kort stund, slik at legen kom til og fikk presset henne ut. Det gjorde jo at jeg også så ting som jeg absolutt ikke hadde lyst til å se. (Dette har jo vært mitt verste mareritt på forhånd). Heldigvis hørte jeg jenta skrike like etter det, og prøvde å fokusere på henne under hele sammenlappingen. Det var noe vanskelig når jeg kjente de sydde meg igjen. Keisersnittet var heldigvis raskt unnagjort.

Etter det ble jeg sendt til overvåkningen i det gamle bygget på St.Olavs. Dette pga at overvåkningen på Kvinne-barn senteret er stengt i helgene. Dette gjorde at jeg ikke kunne få ha jenta mi og mannen ved siden av meg mens jeg lå der. Jeg har hele tiden blitt fortalt at jeg maks skal ligge 1 time på overvåkningen før vi blir overført til barsel. Dette skjedde selvsagt ikke. Ettersom det var sykt hektisk på føden da, (hele 4 hastesnitt den natta) ble jeg liggende 5,5 time på overvåkningen før noen hadde tid til å komme å hente meg. Greit nok at det var travelt og de ikke hadde kapasitet til å hente meg, men i løpet av denne tiden fikk jeg aldri vite hvordan det hadde gått med babyen min, selv om jeg spurte mange ganger så orket de ikke å ringe for å høre. Så der lå jeg i 5.5time uten å vite om alt var bra med henne. Tilslutt var det mannen og ei jordmor som hadde gått av vakt som hentet meg. Da fikk jeg endelig sett det vakre mirakelet vårt som var 2610g, 44cm og 33cm rundt hodet. Alt var i skjønneste orden og hun hadde full score på Apgar.

Etter dette har heldigvis alt vært fryd og gammen, men jeg kjenner jeg trenger litt tid på å bearbeide selve keisersnittet og tiden på overvåkningen. Det ble ganske så traumatisk for meg, men det kom jo en fantastisk premie ut av det.