Lisa skulle egentlig komme til verden på Rikshospitalet, men det ble isteden på Ullevål.
En utrolig flott opplevelse, og faktisk mye mindre vondt enn forventet...

Magen 8. juni 2002

Lørdag 8. juni 2002
Det var nå 6 dager siden ul-termin, og 9 dager over terminen i forhold til eggløsningen.
Jeg hadde hatt mer eller mindre regelmessige kynnere i flere uker, men det ga seg som regel etter en times tid.
Klokka 23 gikk jeg og la meg, for kynnerne begynte å bli slitsomme. Jeg la meg godt til rette i senga med masse puter, skrudde på tv'n, og ventet på at det skulle gi seg.

Men tiden gikk, og det ville ikke gi seg. Var noe på gang, mon tro? Nei, det var jo ikke vondt, bare ubehagelig.
Men jeg hentet notatbok og penn, og begynte å notere ned tidspunktene og varigheten på kynnerne.
00:01, 00:21, 00:32, 00:37, 00:46 litt sterkere nå, 00:53 enda litt vondere?!, 01:05 svakere igjen...
Og så...stille...
Jaja, det var det, tenkte jeg, og fikk meg litt søvn.

4:15 våknet jeg av en ny kynner.
4:28, 4:37, 4:45, 4:50, 5:01, 5:07...fortsatt ikke spesielt vondt, men så mye kynnere hadde jeg ikke hatt før. Noe var anderledes.

Kynnerne fortsatte med 2-9 min. mellomrom. I 6-tiden fikk jeg meg en dusj (herlig med varm massasjedusj!), og rundt halv sju ringte jeg mamma for å høre om det virkelig kunne være fødselen som var igang. Etter det ringte jeg Rikshospitalet for å høre om de syntes jeg skulle komme en tur. Der fikk jeg beskjed om at det var fullt!
Damen spurte pent om hun kunne få ringe Aker og Ullevål for å høre om noen av de hadde plass. Jeg kunne jo ikke akkurat si nei, men skuffelsen var stor. Jeg hadde hørt så mye positivt om Riks'en. Men det viktigste var jo å få hilse på vesla nå, og hun fikk komme på det sykehuset det var plass.
Etter noen kynnere til ringte hun tilbake og sa at hun hadde varslet Ullevål om at jeg kom.
Vi ventet en times tid til, så var det bare å ringe etter taxi.

Da vi kom til føden, var det tid for CTG. Belte på magen med sensorer for å sjekke sammentrekningene og fosterlyden, og knapp i hånda for å registrere bevegelser. Der lå jeg i 15 minutter før det kom en jordmor for å lese av resultatene. Hun tittet, hmm'et og sa hun skulle hente en lege. Legen kom, tittet, hmm'et og diskuterte med jormoren. Så fikk vi vite at fosterlyden ble litt lav til tider, men det var sansynligvis bare sensorene som ikke lå riktig. Så de rettet litt på de, og så måtte jeg ligge en halvtime til.

Da jordmoren kom tilbake viste det seg at resultatet var bedre. Riene hadde imidlertid avtatt litt, jeg fikk bekreftet at det var rier, men jeg hadde bare 1 cm. åpning. Så jeg fikk bestemme om jeg ville ha et rom, eller reise hjem noen timer. Jeg bestemte meg for å dra hjem, sånn at jeg kunne være sammen med Ove og kanskje få meg litt søvn. Jeg ble ihvertfall lovt at nå var ting i gang.

Vi reiste hjem, og jeg fikk gjort unna litt jobb før jeg fikk meg litt søvn.
Vi hadde lovt å komme tilbake ved vaktskiftet kl. 16, men først 16:30 våknet jeg igjen. Da var riene kommet godt igang igjen, men det var fremdeles ikke særlig vondt.
Vi ringte Ullevål, og dro avgårde. Litt rart å tenke på at det var siste gangen vi var hjemme uten vesla.

Ny CTG, ny jordmor og lege som ikke var helt fornøyd. Jeg ble forklart at fosterlyden ofte synker under riene, men så fort sammentrekningen er over skal fosterlyden stige igjen. Og vesla var litt treg.
Fosterlyden var dessuten til tider nede i 90, og det var i laveste laget, så de ville gjerne følge med litt til..
Jeg fikk tildelt en fødestue (den siste de hadde ledig!), og ble liggende der med CTG'en koblet til.

Her ble Lisa født.

Jordmødrene som stakk innom var koselige, men de hadde dårlig hukommelse. Den saccosekken de lovte meg f.eks., så jeg aldri noe til.
Riene jobbet videre, og jeg var overrasket over at jeg ikke hadde mer vondt. Men det var jo tidlig enda. Foreløpig klarte jeg meg godt med en varmeflaske og massasje i korsryggen under riene.

Fosterlyden fortsatte å synke i perioder, og ikke alltid samtidig med riene.
Men det kunne være beltene som ikke fikk skikkelig kontakt, og de ville derfor gjerne ta vannet og sette en elektrode på hodet til vesla, for å få en sikrere måling.
Vannet ble tatt kl. 21:45, og det var helt fint. Ingen tegn på at vesla var stresset. Og det rareste av alt; jeg kjente nesten ikke at de tok vannet engang.

Men nå ble det ner fart i riene. Fortsatt tålelige smerter, men jeg merket at de tok bedre.
Åpningen hadde holdt seg på 1 cm frem til nå, men 15 min. etter vannavgangen hadde den økt til 3! Fin og avflatet var den også. På partogrammet økte de fra middles i styrke, til middels/god.

Klokka 23 overtok min drøm av en jordmor, turnusjordmor Anne-Kate Netskar.
Hun lurte på om jeg hadde tenkt på epidural, men det ville jeg ikke ha. Jeg hadde jo fått litt skrekken fra historier om drypprier.
Men lystgassen smaker jeg gjerne på, ga jeg klar beskjed om. Og det fikk jeg.

23:15 kom lystgassen (50/50), og den var herlig! Jeg merket ikke så mye til lindring av riene, men det ga meg noe å konsentrere meg om under riene. Jeg måtte jo passe på å få i meg mest mulig på den tiden jeg fikk bruke maska. Jeg hadde fått mye ros for pustingen min tidligere, men dette var mye enklere.

23:45 Fikk jeg beskjed om å ta en tur for å prøve å få tisset litt. Jeg ble koblet fra fosterlyd-registrerings-maskinen, og tuslet ut på do. Men gikk derfra med uforrettet sak... Hvorfor er det så vanskelig å tisse på kommando?!

Vel ute igjen ble jeg mødt av barnelegen, som var litt bekymret over fosterlyden. Den var synkende, og hadde nå sunket til 75 enkelte ganger, og det likte de ikke. Hun ba om å få ta en blodprøve fra hodet til vesla, for å sjekke pH. Det ble gjort, og den var på 3,6. Helt fin, sa legen. Vesla har det bra. Men lystgassen min ble byttet ut med oksygen for å hjelpe vesla litt.

Ved midnatt fikk jordmor meg opp på prekestolen, og nå steg riestyken til "god". Og nå ble det virkelig vondt. Lystgassen måtte visst ha hjulpet litt likevel.
Jeg ble så sliten, og hang over prekestolen til slutt. tagg og ba om å få legge meg ned igjen, eller ihvartfall sette meg på huk, men jordmor var streng. Bare en rie til først... Bar en til... Bare eeen til, så skal du få legge deg ned.
Jeg supte oksygen, og bannet og svertet inni meg.

Da jeg la meg ned igjen fikk jeg lønn for strevet. Jordmor mente åpningen var 8 cm! Men legen mente bare 6 cm...
Det var uansett god fremgang, så jeg jublet, og supte oksygen inn i neste rie.
Det var virkelig godt å få ligge ned igjen.

Kort tid senere kjente jeg plutselig at jeg måtte trykke, og sa ifra til jordmor.
Men åpningen var jo bare 6 cm for kort tid siden i følge legen, så jordmor mente det måtte være overgangsfasen. Hun ba meg vente med å trykke, og jeg gjorde mitt beste. Jeg hadde jo lest om at det kunne oppstå hevelser som kunne stoppe barnet dersom man trykket for tidlig. Men jeg klarte ikke å la være (turte ikke si det til jordmor...)...

Tre rier senere insisterte jeg på at hun sjekket åpningen igjen. Og ganske riktig: kl. 00:45 hadde jeg full åpning, og hodet til vesla var på god vei ned i fødselskanalen. Og jordmor måtte innrømme at jeg hadde nok hatt pressrier, ja.
Sengen ble gjort klar til fødsel, og jeg presset meg gjennom riene. Jeg satt i sengen og holdt rundt lårene mine, og koste meg med å endelig kunne gjøre noe aktivt under fødselen. Nå skulle vesla ut!

Jormor kom med ros for pressingen min. Kroppen ga meg klare signaler på når jeg skulle trykke, og når jeg skulle slappe av.

Plutselig spurte jordmor om jeg ville kjenne hodet. Jeg hadde jo helt glemt å si ifra at jeg ville det.
Jeg strakk ned hånden, og kjente et herlig vått og klissete, hårete hode. Vesla vår!
Under neste rie tittet jeg ned, og så en del av bakhodet. Masse hår, men så lite! Jeg husker at jeg tenkte "Hjelp! Jeg føder en Tjorvendokke!!!" (sånn liten, fregnete dokke med masse mørkt hår).
Jeg tenkte jo ikke på at hodet blir klemt sammen under fødselen.

Her er Lisa helt fersk. Navlestrengen henger nede til venstre i bildet.

Kl. 01:16 kom lille Lisa til verden.
47 cm, 2620 gram og 34 cm rundt hodet.

Jeg husker den søte gode lukten...
Og følelsen av å få den lille klissete, herlige bylten på brystet for første gang... Nei, den følelsen kan ikke beskrives. En lykkefølelse av en annen verden!
Tenk, vi var blitt foreldre! Mamma og Pappa!

Morkaka kom etter 15 minutter. Jeg grudde meg til den skulle ut, for jeg hadde hørt at det skulle være vondt, men jeg kjente det ikke engang. Jeg var for opptatt av Lisa som lå på brystet mitt.
3 små "pyntesting" ble det på meg.

Lisas første måltid.

Etterpå ble Ove med for å måle og veie Lisa, og jordmor laget et fantastisk nattmåltid til meg. Med brød, honning, syltetøy, skinke, ost, salat, tomat, agurk, paprika, kiwi, appelsin, te, juice, melk... Alt lekkert dandert på talerkenen.
Følte meg nesten som en dronning der jeg lå i senga og spiste. Vel fortjent, sa jordmor. Du har nettopp født et barn!

Fødselen ble ganske anderledes enn jeg hadde forestil meg.
Jeg hadde tenkt til å føde på Riksen, men hadde det helt fint på Ullevål.
Jeg skulle ligge mye i badekar mot riene. Det fikk jeg ikke gjort, siden de tok vannet.
Og bevegeligheten min ble veldig innskrenket av elektroden Lisa hadde på hodet.
Hun hadde navlestrengen to ganger stramt rundt halsen, og det var årsaken til at fosterlyden hadde sunket. Men hun fikk 9 og 9 på apgar, så hun hadde det bra.

Jeg ble trillet til rommet etter at Lisa hadde fått sitt første måltid. Hun tok forresten puppen med en gang, og er kjempeflink til å spise.
Jeg fikk ikke flytte til hotellet, siden Lisa var litt liten.

Etter to netter på barsel, fikk jeg likevel lov til å flytte. Lisa spiste godt, og vi hadde ikke hatt behov for hjelp, så da kunne vi tilbringe det siste døgnet på hotellet.
Det var herlig å få litt privatliv, og Lisa ble liksom litt mer "vår" når vi kledde på henne vegne klær.
Men samtidig merket jeg hvor godt jeg egentlig hadde hatt det på barsel.
Det var slitsomt å være helt alene med Lisa. Ove måtte jo passe jobben, så han kunne ikke være der om natten.
Så jeg anbefaler å være på barsel til man har kommet seg litt etter fødselen. Det er deilig å kunne få litt hjelp, eller å kunne ta seg en matbit når man har tid, og ikke bare til de faste måltidene som er i kantinen.

Nå var jeg godt forberedt til fødselen. Jeg hadde lest bøker om fødsel i månedsvis før terminen, og pløyd igjennom fødselshistorier på SnartMamma. Jeg gikk på yoga for gravide, der vi bl.a. lærte pusteteknikk. Og jeg hadde forberedt meg på timesvis med uutholdelige smerter.
Men alt i alt kan jeg si at dette var mye mindre vondt enn jeg hadde forventet. Riene ble skikkelig vonde først rundt midnatt, og Lisa var ute kl. 01:16. Det er bare litt over en time, det!

En av mine første tanker etter å ha født Lisa var faktisk at jeg gleder meg til neste gang.
Hvis vi er så heldige å få oppleve dette igjen, da.