Jeg dro inn lørdag 29.04 fordi jeg trodde kanskje vannet hadde gått. Kom inn til registrering med ctg, og de sjekka blodtrykket. De gadd aldri sjekke om det var vannet som var gått, for det virka som det ikke var noen tvil, selv om det bare kom litt og litt. Fikk beskjed om at jeg måtte legges inn igjen og settes i gang samme dag.
Ble sendt opp til føden, og fikk igjen samme rom og seng som jeg hadde forrige gang. Måtte ligge og slappe av litt og vente, og så kom det en lege og sjekket modning. Jeg hadde ikke blitt noe mer moden enn sist (1 cm og 2 cm livmorhals - ikke helt optimalt).

Klokka 18 fikk jeg satt modningsgele, og måtte ligge med den og ctg en times tid. Fikk beskjed om at det kunne gå flere dager før det skjedde noe, og at hvis ingenting hadde virka innen tirsdag var keisersnitt siste utvei. Vi fikk også beskjed om at vi kunne reise hjem igjen på kvelden og vente, og så dra ned så jeg kunne sove der. Vi valgte (heldigvis) å bli, for det hadde blitt veldig tungvint for mannen å kjøre opp og ned så mange ganger.
Jeg var forberedt på å måtte gå og vente lenge før det skjedde noe, så jeg dro en tur på Kiwi og handla meg litt frukt og noe å lese på. Etter hvert begynte det å murre litt mer, så da virka i hvert fall geleen litt. Men det kunne gjerne dabbe av igjen etter hva jeg fikk forklart.

kl. 21:30 hadde det begynt å murre masse, og jeg fikk jevne sammentrekninger. Det gikk fra 5 minutter imellom til 2 minutter imellom på 3 rier, tror jeg. Fikk varmeflaske, men det virket overhodet ikke. Det var varmt på rommet, og jeg måtte sette opp vinduet for å få luft, men da ble det for kaldt. Med varmeflaska ble det for varmt igjen og sånn holdt jeg på. Etter hvert måtte jeg opp og stå hver ri, for det gikk ikke an å ligge. Tror nok jeg holdt på å gå romkameratene mine på nervene her, for jeg klarte jo ikke ligge stille, så jeg gikk ut og begynte å traske i gangene.

kl. 24 orket jeg ikke ligge på rom med de andre mer. Da hadde jeg forsøkt å holde meg stille og rolig et par timer, men klarte ikke lenger, og følte bare at jeg måtte bort for å ikke forstyrre dem. Fikk endelig komme inn på fødestue, og jeg fikk beskjed om at nå var jeg i fødsel, og fikk bli på fødestua til jeg var ferdig.

Ringte mannen og gikk i dusjen. Den hjalp ekstremt lite, og jeg ble bare stående og kaste opp. Fikk prøve lystgass, men den hjalp heller ikke. Forsøkte å puste sånn jeg har fått høre man skal gjøre, men ble til slutt bare stående og brøle inn i maska uansett. Jordmor foreslo epidural, og det synes jeg var en strålende ide. Jeg ble sjekka og hadde 3 cm åpning, og jordmor sa at innen anestesilegen var klar (var inne hos en annen fødende) så ville jeg ha kommet så langt at jeg også kunne få. O'lykke.

Ble stående bøyd over senga og vente. Tror omtrent de må ha hørt meg over hele sykehuset med mitt lydnivå på dette tidspunktet, men jeg klarte bare ikke la være.
Mannen kom etter hvert, og han ble nok litt satt ut av hvor vondt jeg hade, og fortvilt over at han ikke kunne hjelpe meg. Men jeg forsikret ham om at bare det at han var der hjalp, og at han gjorde en god jobb selv om jeg fremdeles hadde vondt.
ENDELIG kom anestesilegen, og jeg så fram til litt smertefri. Han jobbet bare noe inni granskauen treigt, og jeg hadde utrolig lyst til å brøle til ham at han var nødt til å få satt den epiduralen hvis han hadde lyst på å beholde liv og helse. Men til slutt var den satt, og jeg kom øyeblikkelig inn i en herlig, smertefri tilværelse. Fikk satt drypp for å opprettholde riene, og etter dette lå jeg bare og skravlet med mannen, og forsøkte å holde meg våken. Riene var der, men jeg kjente bare at det trakk seg sammen, og overhodet ingen smerte. Utrolig behagelig tilstand.

ca kl. 04:45 begynte jeg å presse. Vi hadde i lang tid vært bestemte på at han skulle ut innen kl. 6, og begynte å øyne et håp om nettopp det. Jeg presset som en helt, men følte ikke at pressriene hadde så god virkning. Følte vel mer at jeg presset på pur vilje enn noe annet ofte. Men han kom sakte, men sikkert nedover.
For hver gang jordmor gjorde noe nytt på fødestua ble jeg overlykkelig, fordi jeg så det som et tegn på at fødselen nærmet seg ferdig.
Endelig kom det inn ei jordmor til, og jeg kjente at det begynte å presse noe voldsomt. Det gjorde aldri sånn vondt at jeg hadde veldige smerter, så jeg må ha hatt veldig hjelp fra epiduralen. Kjente jeg ble frustrert hver gang jeg presset, og trodde det er min siste ri, og fant ut at jeg tok feil.

Kl. 05:52 var han endelig ute. Jeg forventet å høre at han skrike, men kikket ned og så at han er helt blå og livløs. De klippet navlesnoren og gikk ut, og etter hvert hørte jeg at det løp i gangene. Det var vel den verste følelsen jeg noen sinne hadde hatt, og jeg nektet plent å tro på jordmor som sa at alt nok går bra. Etter noe som kjennes som en evighet kom de endelig inn med ham, og da hadde han fått litt bedre farge igjen.
Han kom som stjernekikker, og hadde derfor blitt stående og stange, og derfor var han litt utslitt.
Jeg fikk ham på brystet, og følelsen av å ha ham liggende der, varm og god var overveldende.
Ble sydd noen få sting og så fikk vi være der alene litt alle tre. Vi var slitne alle tre, og ble liggende og sove en god stund.
Jeg sto etter hvert opp og dusjet, og følte meg i overraskende god form i forhold til hva jeg hadde trodd.

Sov på vanlig barselavd. første natta, og ble veldig frustrert over forskjellige meninger og jordmødre og leger der. Men kom etter hvert over på barsehotellet, og der fikk vi bedre tid for oss selv, og vi kunne stole mer på egne instinkter, noe som var mye bedre. Utrolig godt å ha mannen der også, for det var frustrerenende både for meg og for ham at han måtte reise. Kom hjem igjen tirsdag kveld, og etter det har vi bare kost oss masse her hjemme. Det er herlig å være mamma.